Sandy Lake 2013
Dag for dag

Tanker før avreise

Hurdal, 11.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Tanker f?r avreiseFørstkommende Lørdag – om 3 dager: da drar vi. Tre års planlegging og forberedelse er slutt. Vi står ved porten til eventyret. Sekkene er sirlig pakket etter detaljerte lister. Rutene er lagt. Strekene på kartene har blitt til permanente linjer med sjekkpunkter og teltplasser. Det vi har med oss, det er det vi har. Ingenting mer.  Ord og drømmer skal bli til handling. Sulten etter den enorme villmarka skal endelig stagges.

Liketil for noen måneder siden, vi kan nesten snakke om uker, var Canada-ekspesisjonen fremdeles en fjern greie som skulle skje om svært lenge. Vi hadde god tid! Planleggingen og arbeidet kunne gå sin vante gang! Men for noen små uker siden kom det merkelige moduset; et modus jeg kjente igjen. Det var ikke reisefeber. Det var ikke ellevill begeistring. Det var heller ikke en apokalyptisk desperasjon i forhold til spørsmålet om vi hadde glemt noe vesentlig. Nei, det var det samme merkelige moduset som jeg opplevde ute på tundraen i 2010. Det er et slags villmarksmodus. Det er et slags alvor - det som forteller meg at nå skal jeg ut der igjen. Nå skal vi igjen være helt alene. Nå skal andre være 100% avhengige av meg – og jeg av dem. Det rare er at min bror Peter fikk den samme følelsen omtrent samtidig: nå er det alvor.
 

>> Les mer

Dag 34 - 35 Et verdig punktum for en fantastisk tur

Camp Timbervik, Northwest Territories, Canada, 19.8.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Et verdig punktum for en fantastisk turJeg har stirret ut gjennom teltåpningen i hele natt. Jeg har sett skydekket bryte opp – sett det langsomt lysne i øst – gått ut, sett tusener av stjerner tindre og skinne og nordlyset spille over hele nordhimmelen fra horisonten i øst liketil horisonten langt langt der borte i vest.

Det er den siste natten i villmarka. De dødes sjeler danser over vannet fra myra og innosen nord i sjøen mens de underjordiske danser inn fra sydsiden. Noen kaller det skodde og tåke, men i det svake lyset fra et stearinlys – i eventyrtimen rundt et glødende peisbål på tømmerhytta i Finndalen hjemme i Norge – der fortalte min far, Tore, at nei, dette er ikke vanlig skodde. Dette er tussene som danser ut fra tussegården i Optekroken! - Og ser du, fortsatte han, fra den andre siden kommer de dødes sjeler, de som er tatt av de underjordiske opp gjennom alle de årene mennesker har vandret i disse trakter. Det er de jeg ser. Dansen til de som ikke lenger er her og de vi ikke ser.

Tankene blir lange og ofte rare i en teltåpning i de få, herlige timene før solen klatrer opp over åsene i øst. Alt er stille. Alle mine kamerater er der, men sagbrukene er – utrolig nok – ikke lenger i virksomhet. De er stille og tause. Det eneste jeg hører er lyden av mennesker som innimellom snur seg i soveposene, grynter eller i halvsøvne glir ned glidelåser for å slippe inn kaldere luft i telt eller varme poser. Jeg føler meg nesten alene. Jeg lytter enda mer intenst. Var det den første morgenfuglen? Et kvitter i skogen? I det fjerne hører jeg det først lavt, så langsomt høyere liketil jeg ikke er i tvil. Over åsen i sørøst kommer de seilende i skvaldrende perfekt, symmetrisk V-formasjon. Et alvorlig tidlig morgenfly med sydenturister! Vi har sett det i lang tid på tundraen, langsmed vannene og vassdragene: gjessene gjør seg klare til årets vendereis til varmere strøk. Det går mot vinter. Dagene er allerede kortere. Vinden fra nord har blitt kaldere. Det hender det er is i grytene om morgenen og solen tar definitivt ikke like godt tak i kroppene våre. Nok et sommerkapittel i Helge Ingstads Nordlandet er i ferd med å skrives ferdig.

Idag kommer flyet fra Yellowknife. - Fem ukers eventyr renner mot slutten karer, rant det ut av en når de siste kubbene spilte opp på det sene kveldsbålet i går kveld ved Lake Timbervik. Ingen følte vemodets alvorlige kvaler, men tankene var der. Følelsen og vissheten om at i morgen, da er alt rundt oss snudd på hodet. - Jeg tror ikke jeg får tatt inn over meg alle opplevelsene før jeg er hjemme. Jeg vil savne dette, men det blir godt å komme hjem også. Thomas har rett. Både Peter – min bror – og jeg erindrer det veldig godt fra 2010. Det er den gode følelsen av å komme hjem til det trygge, det kjente og de kjære – men samtidig noe overrasket oppdage at noe nytt har tatt seg inn under huden din og tatt bolig i dine drømmer: smaken av Nordlandet, denne enorme urørte villmarka – dit du alltid vil drømme om å reise tilbake. Det er en merkelig sak. Man er bitt og bittet gir en kronisk trang man aldri greier å bli kvitt. Å ville tilbake. For vår del begynte jobben med neste tur der og da rett etter at vi kom hjem i 2010. Vi kunne ikke la være. En ting var at Helge Ingstads vinterkvarter fremdeles ikke var funnet. Noe annet var at vi visste at vi ikke kunne la være å dra tilbake. - Nordlandet kaller på oss, sa Peter. Det var det eneste han behøvde å si. Det var starten på dette eventyret for tre år siden. Slik begynte det.

>> Les mer

Dag 30 - 33 Synkende vannstand

Northwest Territories, Canada, Moose Lake ved Snowdrift River, 17.8.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Synkende vannstandPå Camp Runa oppdaget jeg til min fortvilelse at batteriet til satelittelefonen ikke lenger ville ta lading. Jeg fant det forunderlig, for jeg hadde tømt det og fulladet det flere ganger uten problemer de siste ukene. Den eneste utfordringen jeg hadde, var at det måtte være sterk og god sol for å få opp dampen på ladingen. Å få nok sol på Runa var ikke noe problem; vi holdt på å renne bort i stekende sol fra skyfri himmel de første dagene. Likevel ville ikke batteriet ta lading. Heldigvis oppdaget jeg at satelittelefonen greide å kople seg til nett og sende rene tekstmeldinger når den kun fikk strøm fra solcellepanelet. Å sende bilder krevde dessverre derimot altfor mye energi.

Vi var på Camp Runa ved Lake Lower Runa i 2010 også. Den gangen forelsket vi oss i den fantastiske stranden og den flotte teltplassen oppe i høyden. Herfra kunne man se hele vannet, strendene og åsene bakenfor og bare nyte det yrende fuglelivet i form av kaklende lomer, en for oss ukjent nøtteskrikeliknende fugl og padlende andemødre med hele ungeskokken på slep mens man gjorde opp sin fisk eller rett og slett la seg til i horisontalen med en kaffekopp. Runa var – og er – et aldri så lite paradis; den optimale kombinasjon av villmarksliv, syden og spa på et og samme sted.

Ved ankomst Camp Runa oppdaget vi noe meget spesielt: midt på stranden var det en haug av sand som mer så ut som en tildekket, skummel sarkofag – eller et menneske. Vi ble naturligvis forundret, for noe liknende hadde vi aldri sett før. Våre spekulasjoner omkring hvordan denne kunne ha blitt skapt, ville ingen ende ta før det rant oss i hug at ja visst, det ble dumpet en gjeng trøndere på Øvre Runa for tre til fire uker siden. Vi hadde snakket med dem i Yellowknife før avreise, ikke minst da vi alle tok en runde farvel-sivilisasjon-øl på Black Knight Cafe (den historien er for øvrig tatt av de fleste sensurer allerede). - Det må være trønderbataljonens verk, gliste Jan Maurits mens Roy og jeg utforsket haugen først med pinner – liksom forsiktige i tilfelle det skulle vise seg å faktisk være noe ille dødt inni der. Dernest gikk vi løs på haugen med spade. Da vi ingenting fant – heldigvis – tok Roy den likesågodt i bruk som hvilehaug for hans ømme rygg der nede på stranden. Det bør bemerkes at haugen ikke ble gravd bort. Den ligger der fremdeles. Jeg nevner dette i tilfelle det er noen som kommer etter oss som også forundres av denne haugen. Likefullt, høyst sannsynlig vil  denne trønderske sand-sarkofag forsvinne med vårflommen til våren. Heller ikke trønderske spor varer evig.

>> Les mer


Dag 29 Ekspedisjon Upper Runa til Lake Monica

Camp Runa, Northwest Territories, Canada, 13.8.2013

(Ikke tidligere publisert) Vi la i vei nordover Runa. Ved innosen fra Snowdrifts nordre løp møtte vi umiddelbart en liten trapp vi måtte trekke kanoene over. Ved høyere vannstand vil dette være en smal sak. Mulig det er litt tøffere strøm og at padletakene må være heftigere da, men det er uansett en smal sak hva enten den padles eller dyttes over.

Elven oppover mot Øvre Runa er en kanal på mellom 5 og 10 meters bredde. Det bar over sandbanker og enkelte grunner, men generelt er kanalen overraskende dyp. Det bar oppover i svak motstrøm som ikke tilbød store utfordringer. Elven gikk i meanderløp med høye bredder og mye nedfallsskog. Grantrærne vokste formelig horisontalt ut fra breddene. Andre steder lå de store knuter og vaser der de var slynget i land av flomvannet som strømmer ned her i mange meters høyde på vårparten. Flomnivået ser vi greit på breddene. Det er ingen tvil om at denne elven ikke innbyr til kosepadling i vårflommen; den må gå høy og i stor hastighet – fosse nedover stryk og gjennom svinger med enorme mengder tørrved og tørrtrær og alt mulig rask. En ferd der ute er uten tvil en ekstremøvelse i flomtiden. Er det en ting jeg aldri kommer til å gjøre, så er det å padle Snowdrift på vårparten. Det er sikkert.

>> Les mer


Dag 27 - 29 Dette var virkelig morsomt

Northwest Territories, Canada, Camp Runa, 13.8.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Dette var virkelig morsomtEn underlig følelse kryper inn i tankene: her kunne jeg vært, forblitt, levd og dødd. Stillheten på elven nedenfor Big Pikes Lake er øredøvende. Endene myldrer frem fra kratt og tjerr når vi kommer. Andemor gjør alt hun kan for å vekke vår oppmerksomhet – og for å trekke den bort fra hennes lille flokk av andunger som padler stille, men likefullt ytterst effektivt i en annen – gjerne motsatt – retning.

I det fjerne hører vi en – kanskje to – lom. Vi kaller dem gjerne «de frusterte fruene» slik de tilsynelatende kakler småhysterisk, nesten nervøst – men definitivt furstrerte. Vi seiler langsomt langsmed den høye, typiske Snowdriftsbredden. Merkene etter de årvisse vårflommene er der. Røttene til den nærmeste skogen gaper med sine røtskjeletter ut i meanderens ytre sving. Noen har falt ut. Tørre og døde – ofte mange – i store vaser både langt oppå, men også nede der bredden møter vannet.

Høyt oppe ser vi rovfuglen, muligens en ørn. De svake skrikene høres klart i stillheten. Men så blir den brutt. Opp fra ingenting kommer måkemor mot oss for å inspisere, alternativt vurdere, faren vi i disse farkostene måtte representere for hennes reir og unger. Måkehannen – vi liker i det minste å tro at det er han – flakser derimot resolutt opp i det blå og holder et svare leven med den store fuglen vi også liker å tro at nettopp er en ørn. Vi har sett det flere ganger. Måkene er tøffe. De utfordrer hvithodeørnen, falken og våken uten frykt for egen helse og velvære. Det skal dog sies at dette åpenbart ikke kun er tilfellet når reir og unger skal beskyttes. På Sandy Lake fant vi stor underholdning i en illsint måke som resolutt og med alle våpen parat forsvarte et fiskehode Erling hadde etterlatt i fjæra. Det gikk høyt og lavt. De gikk fort – men ikke galt! Måken skrek og bakset med vingene. Først lavt over vannet nesten så vingene tok til flaten. Så høyt i sky så vi nesten ikke så dem. Det syntes åpenbart at måken var Spitfiren: rask og kjapp i vendingene, masse lyd og ekte bristisk hissighet i luften. Ørnen derimot, syntes betydelig langsommere – som en Hercules - der den seilte avgårde og kun gjorde noen raske vendinger når måken satte inn sine heftige angrep. Om nå dette er helt sant, altså hvorvidt måken er Spitfiren og ørnen en Hercules, det overlater vi til ekspertene å vurere. For oss var det uansett et fantastisk syn. Ørn og måke i kamp – eller, riktigere sagt: måke i kamp med relativt uinteressert ørn?

>> Les mer


Dag 26 Flott utfordring!

Northwest Territories, Canada, WP D-5, 10.8.2013

(Ikke tidligere publisert tekst) Snowdrifts østre eller søndre arm eller hva dem nå enn kalles – uansett: den armen som renner ut fra Sandy Lake – har gikk oss amatørpadlere en flott utfordring! Her satte vi ut i elven fra Sandy Lake i god form og med god vanndybde, men oppdaget ganske snart at dybden, vel; den kan variere. Vi kjørte rett på grunn kun noen hundre meter etter at vi forlot Camp Zeb og har ikke riktig kommet helt av denne grunna etter to dager. Vi vet at folk som padler her i juni fikser etappen ned til Big Pikes Lake i løpet av en dag. Nå i juli er nok vannstanden betydelig mindre. Å å gjøre dette på en dag slik forholdene er nå synes umulig så fremt du ikke er fuglehund med ekstrem lyst til ekstremt kaloriforbruk – alternativt er du dyktig tvunget til slik ferdsel av tidsmessige årsaker.

Denne banden er – som de fleste sikkert nå har forstått – ikke en gjeng ekstremsportsutøvere som flekser muskler foran speilet eller synes det er skikkelig dårlig hvis du løper 3000 meteren på over 10 minutter. Vi snakket om dette i dag og så det slik at denne elven med alle sine steinursbarrikader enten tiltrekker seg ekstremgutta fordi elven uansett er peanøtter for dem eller tåper som oss som legger i vei nedover her av en eller annen uidentifisert spesiell interesse. Vi tilhører åpenbart sistnevnte kategori. Men det skal sies; vi er dumme nok til å synes at dette er festlig – og det til tross for at det til tider er et slit.

Denne Snowdriftelven er et fantastisk stykke elvevei, Nede i dalen går skogen tettere og tettere. Vi ser stadig flere av de karakteristiske reinlavsmattene som er typiske for dalen lenger nede. Man behøver dog ikke gå langt – kun noen hundre meter – så er man oppe og ute på tundraen. Dalen er stille. De eneste lydene som høres er skrikene fra fjerne rovfugler eller endog ravnene som sirkler rundt et åtsel. Vi er dog på elven – og vi er i en for oss ukjent elv. Vi lytter konstant fremover; var det lyden av et stryk? Bruste det fra vannmasser der fremme? Når vi er her ute, så kan tundra få være tundra og ørn få være ørn: vi lytter stort sett kun etter fosser – og vi skuer kun etter bjønn. For er det noe vi vet, så er det at bjønnen ofte trasker langsmed strendene – kanskje tett fulgt av ulven. Det er i slike områder vi er i natt, her rett nordøst for Big Pikes Lake – ved det vi håper og tror er de siste store trappetrinnene i elven før vi kommer ned på nivå med innsjøen. Da vil stengene monteres igjen og slukene kastes. Det blir da tid for fiske etter storgjeddene i vannet vi mener huser selveste Alle Gjedders Mor.

>> Les mer


Dag 25 Harald har kronisk skrekk for å velte

Northwest Territories, Canada, 300m nord for WP D-3, 9.8.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - Harald har kronisk skrekk for ? velte

Tredje del av vår ekspedisjon har begynt: vi har lagt ut på Snowdrift River; nå handler det om å padle ned denne – for oss – legendariske og myteomspundne elven i Northwest Territories. Bare navnet får meg til å tenke på tungt beskjeggede pelsjegere, tause, hardbarkede indianere og Helge Ingstads beretninger om ymse indianerleire både langsmed elvens hovedløp og tilstøtende løp. For her var han også, han Helge! Han forsøkte å padle den opp fra Store Slavesjø med mindre hell, Bedre gikk det den gangen han var her på vinteren. Det var jo denne elven han støtte på da snøen endelig hadde lagt seg og villreinen ankommet; det var hit han dro da han spente Sport, Spike og Skøyeren for sleden og la innover de endeløse hvite vidder.

Nå er vi riktignok noe øst for det punktet på Snowdrift hvor Helge Ingstad kom over tundraen og støtte på elven. Det gjorde han, slik vi forstår det – og slik vi antok da vi jobbet oss inn mot funnet av hans vinterkvarter – rett nord for «Lake Upper Runa» Denne innsjøen er første innsjø i Snowdrifts nordre arm etter at du har forlatt hovedløpet. Når vi kommer til «Lake Lower Runa» vil vi, sånn for moroas egen skyld, legge en liten miniekspedisjon opp mot det vannet. For, det kan hende, at vi finner rester etter den legendariske kvinneindianerleieren Helge Ingstad var innom før han strøk videre og ramlet ned i sin dalgrop. Den som har lest «Pelsjegerliv», vil kjenne igjen denne leiren på historien om kvinnen som «kremtet» Mer om dette skal jeg ikke si her. Les boken! Uansett, vår miniekspedisjon vil også lete etter hogst i disse egnene. Grunnen? Etter funnet av vinterkvarteret er vi ganske så overbevist om at det var nettopp i disse egne Helge Ingstad hentet ved under sine «dagsreiser» mot syd for nettopp å hente brensel til ovnen sin. Noe annet sted virker helt unaturlig. Teigene i direkte rett syd ender i enorme, steinfylte eksere som både mann og hundespann vil ha en voldsom jobb med å forsere. Det skal hertil også nevnes at de disse egner ikke finnes spor av hverken ny eller gammel hogst. Det er derimot betydelig mer naturlig at Helge enten dro rett vest og så syd eller over vidda i sydvestlig retning (topografien avskriver definitivt ikke dette) og ramlet ned i Snowdrifts nordre arms sørlige deler sør for «Lake Monica» og «Lake Upper Runa» Det er et lettere tilgjengelig område, samt at det var stor skog der også den gang Helge vanket i disse traktene. Så, uten at vi hadde planlagt det, så har vi satt oss et nytt mål for turen: å se om vi kan finne spor etter indianerleiren samt en litt omfattende hogst i disse traktene. Det hadde vært morsomt. Å bevise at den eller den stubben ble hogd av Helge, er naturligvis umulig. Det blir kun registreringer som eventuelt forteller oss at ja, her er det hogst – og at det kanskje kan ha vært Helges hogst.

>> Les mer


Dag 24 Feiring i villmarka

Northwest Territories, Canada, Camp Zeb i Sandy Lakes vestende, 8.8.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Feiring i villmarka

Det har gått to dager siden vi kom tilbake fra vår runde rundt på tundraen. Det var en suksess. En ting var at vi fikk oppleve flere av tingene vi hadde drømt om å oppleve; ulv, moskus, modne multemyrer og den evig store tundra med sine perlekjeder av vann, bekker og elver. Det hele lå der, dirrende i augustheten. Det var villmark, ensomhet og uendelighet. Og der var vi. Åtte helt normale nordmenn hvor mangelen på villmarkskompetanse ble tungt kompensert av den motsatte proporsjonalen: enorm villmarksinteresse!

En annen ting var at vi fikk oppleve ting vi ikke hadde trodd vi ville oppleve. Ulveflokken som svarte på Jan-Maurits ul. Han imponerte. Hentet røsten fra et eller annet urtidsmenneske inni seg. Å høre en hel flokk med store og små ulver, tanter og alfahanner og alfahunner i full sang der ute på tundraen ved «Ylva» - et sted langt der inne, utenfor allfarsvei – endog ikke tilgjengelig med fly sommerstid; det var en mektig og fullstendig uforglemmelig opplevelse. Å få selveste Storeulv – eller muligens en av hans speidere – innenfor synsvidde i mørket, kun femti meter unna – med klart oppdrag om å undersøke hva det var som ulte her bortefra, det var en opplevelse som ikke kan beskrives eller forklares. For en som har drevet med sledehundkjøring i alle år og som har vært glødende opptatt av hund og villmark i alle år, så er det nettopp dette som er selve drømmen her i livet. Å møte HAN!

Den tredje tingen som ikke bare gledet oss stort, men gjorde oss endog euforiske, var naturligvis funnet av Helge Ingstads vinterkvarter vinteren 1929-30. Som tidligere nevnt; dette avsluttet fem års hardt arbeide med bok, bilder, kart og egen hjernevirksomhet. Når vi brettet ut kartene her idag, så ble vi nesten litt forundret selv: her er titusenvis av sjøer, dusinvis av daler, myriader av pytter og bekker. Det var den virkelige nåla i høystakken. Den er nå funnet. Det er et oppløftende og motiverende faktum. Det forteller oss at ja, selv det de fleste mener er komplett umulig, det er mulig dersom man kjører på og ikke gir opp.

>> Les mer


Dag 22 Fem års arbeide er nå fullendt

Northwest Territories, Canada, Camp Tanana - WP C-13, 6.8.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Fem ?rs arbeide er n? fullendtFem års arbeide er fullendt. Vi begynte med et areale på størrelse med halve sørnorge og en bok vi ikke riktig helt visste om vi kunne stole på. Vi snakket med Ingstad familien. Vi fikk innsyn og kopier av tidligere upubliserte bilder. Min bror Peter satte seg grundig inn i bokens geografiske antydninger. Jeg, Christian, satte meg grundig inn i kart og bilder. Det store spørsmålet var: hvor kunne det tenkes at Helge Ingstad hadde sitt vinterkvarter, den legendariske leiren i kapittelet «Alene på tundraen» i boken «Pelsjegerliv»

De fleste vi støtte på og spurte sa enten: det er umulig å finne ut av eller at det naturligvis lå ved Ingstad Creek. Vi visste at noen hadde søkt ved Ingstad Creek og ikke funnet noe. Vi fant denne bekkens plassering uforenelig med Helges egne beskrivelser i boka. Men hvor mye kunne vi stole på de beskrivelsene: hvor mye var en romantisert fremstilling og hvor mye var facts?

I 2010 følte vi oss klare på den måten at ja, vi hadde et par teiger vi mente var verdige kandidater. Jeg vil, i ettertid, ikke si vi feilet selv om ekspedisjonen ikke ga de rette frukter. Vi var den gang – og likeså i tiden etterpå – sikre på at Helges leir måtte ha ligget i dette lendet og dette dalføret et eller annet sted.

Slik kom ekspedisjonens andre del i gang. Vi ville søke på nytt og søke i andre teiger. Vi la opp en såkalt «Walkeabout» Vi er klar over at dette i aborginsk betydning innebærer noe ganske annet enn hva vi her la ut på, men vi fant betegnelsen helt ok fordi vi nå skulle ut på en på forhånd planlagt runde på tundraen, men hvor ruten likefullt ikke var med spikret enn at den fort kunne avvike – og, ikke minst: vi var ute etter å oppleve og å oppdage!

Vi hadde gjort unna våre undersøkelser ved Rally 3, ved vannet vi har kalt «Helge» og «Anne Stine» til ære for disse to fremtragende menneskene. Vi søkte naturligvis om igjen i det gamle skogholtet vi hadde plukket ut forut for 2010 ekspedisjonen. Svaret var og ble det samme: Helge kan umulig ha hatt sitt vinterkvarter der. I det følgende undersøkte vi teigene og skogoltene østover i dalen med det samme resultat. Det var riktig natur og riktige former, men intet liknet slik det må likne for å kunne si at dette var Helges vinterkvarter.

>> Les mer


Dag 20-21 Entrer motorveien

Northwest Territories, Canada, Camp Rally 3, 5.8.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Entrer motorveienVi er fremme i dalen vi gjerne omtaler som «Helges dal». Her ligger vannene «Helge» og «Anne Stine» side ved side i dalen. Mellom dem renner det en creek. Ved creeken ligger et skogholt. Det var dette skogholtet vi hadde plukket ut forut for vår tur i 2010 som et av de mest interessante og potensielle steder for hvor Helge hadde sin vinteramp.

Den gang fant vi ut at det dessverre neppe var riktig sted. Så hvorfor dra tilbake hit? Vel, usikkerheten er en ting; vi ville gjerne se det enda en gang for å bli enda sikrere. Grunn: helt ulikt var det ikke. Spesielt usikre på vår konklusjon ble vi da vi for det første så at et av våre bilder fra området var mer eller mindre identisk med et Helge hadde tatt. For det andre ble vi svært usikre da Tundra-Tom, en rutinert villmarksturarrangør i canadas barrenland, satte nåla på kartet akkurat her, i denne skogsteigen når vi viste ham bildene Helge hadde tatt og spurte: Hvor er dette?

Tvil til side. Vi har vært i teigen på ny med både nye og gamle øyne, stirret oss tårevåte på Helges bilder, diskutert, lagt både godvilje og uvilje til, trukket fra og lagt til – konklusjonen er: noen motiver er slående like. Andre er grelt ulike. Summen av dette er et tall nøyaktig noe lavere enn det vi krever for å si at dette er stedet. Når vi da i tillegg legger til at vi hverken fant metall etter ovnen (som han la igjen, men som naturligvis kan være plukket opp av andre), ingen hermetikkbokser, ingen rester av cache (=plass til mat i høyden, i et stativ), ingen skinn eller lærrester, da diskvalifiserer dette stedet seg relativt klart. Det bør undertiden nevnes, for de som undres over om slike ting kan finnes på slike plasser, at Eirik – Helges barnebarn – fant de fleste av disse tingene liggende klart og flott i dagen den gangen han fant Helges hytte ved Elgsjøen. Det bør i tillegg nevnes at skrot av disse typer forefinnes i store mengder ved de fleste både gamle og nye leirplasser langsmed Sandy Lake. Vi fant mange. Det er et mønster her: de gamle jegerene, inkludert Helge, hadde ikke den samme praksisen mht etterlatenskaper vi gjerne har idag. Der de lå, der ligger det skrot.

>> Les mer


Dag 19 Hør! Ulven svarer! Dæven!

Northwest Territories, Canada, Camp Ylva, 3.8.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - H?r ulven svarer

Praten gikk stille rundt leirbålet. Bålet knitret jevnt og trutt. Innimellom våknet det til til liv og blaffet opp. Menneskene rundt kastet lange skygger innover vollene liketil mørket oppslukte dem. Åge hadde fyrt sin kanskje tredje eller fjerde pipe. Erling og Peter snakket om tant og fjas jeg ikke fikk med meg, men morsomt var det tydeligvis, for både de selv og de nærmeste humret i sine nå relativt skjeggbegrodde, solsvidde ansikter. Thomas og Jan Maurits snakket om det Thomas hadde sett på andre siden av vannet. Erling og Åge hadde visstnok ikke vært der på den andre siden av elven. Likefullt mente Thomas at han hadde sett noe hvitt som beveget seg der borte. Det var et lite mysterium.

Drammene gikk langsomt rundt; vi hadde ikke så meget igjen, og det skulle holde hele rundet rundt. Vi hadde gjort halvvegen, kanskje litt mer. Det skulle komme mange slike kvelder her inne på tundraen på vår walkabout.

Vi var kommet frem til sjøen Ylva. Her slo vi leir på en berghammer med en fantastisk utsikt i både østlig og vestlig retning. Sikten mot syd var heller ikke noe å klage over. - Skjer det noe her, mumlet Thomas, da ser vi det, helt sikkert!

Med ett spjæret denne kveldsidyllen som et slitent laken; rett imot oss, like over vannet, satte storulven inn med en dyp, tung og voldsom røst. Vi våknet opp. Ulv! Det var ulv! Endelig har vi han her, storulven. Med ett trengte villmarka enda nærmere. - Hør! Det er flere, utbrøt Roy ikke rent lite entusiastisk. Øynene hans skinte der ute i mot det flakkende bålet. -- Det er pinadø meg en flokk, fortsatte han med sin umiskjennelige nordnorske dialakt. Og vi hørte det. Det var en flokk. Det var lange ul iblandet ungulvenes bjeffing, tantenes noe mer forseggjorte men ikke like volumiøse sang. Over dem runget det som måtte være alfahannen, eller kanskje dronningen i flokken; en fantastisk røst som eide skogen, liene, vannene, myrene og berghammerene. - Det er godt det ikke er noen hedmarkinger her, mente Harald – Da ville han vært over haugen med mitraliøsen, morteren og giftåte og annet rask allerde i ens ærend: å avlive disse dyra, for de har jo ingenting på kloden å gjøre! Vi lo. Men, det ligger et aldri så lite snev av sannhet i det utsagnet. Noen hater ulv uansett. Andre ser dem som en likeverdig del av klodens dyreliv. Vi er gjester her på samme måte som de er gjester her. Uansett hvor man er.

>> Les mer


Dag 18 De har det bare i kjeften

Northwest Territories, Canada, Camp Kaja, 2.8.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - De har det bare i kjeften

Det ble en grytidig morgen idag. Jeg voknet klokken 04:30, som vanlig med soloppgangen, men fant det ikke for godt å tvinge meg tilbake til søvn for å å våkne på et betydelig senere, men dog mer mennesklig tidspunkt. Grunnen var rett og slett den at jeg har betydelige problemer med å lade satelittelefonen, men har – til stor glede for oss og forhåpentligvis våre lesere – oppdaget at det går an å sende med telefonen når solen er sterk og klar.

Det ble ikke slikt uvær som vi trodde idag. I steden stod solen opp på en skyfri himmel. Varmen satte inn og fordrev nattekulden som alle var enige i at hadde sunket ytterligere noen grader. Det var frost i natt. Ullundertøy og annet rundt hals og på hode fungerte bra i soveposene bortetter.

Det ble liv i leiren med tiden. Jeg hadde sendt avgårde dagens reisebrev, var ferdig og allerede i gang med å pakke tingene mine på plass i sekken for rask avmarsj. Min bror gryntet innefra teltet. Ellers var det intet liv å spore før varmen satte skikkelig inn og teltene ble omgjort til bakerovner. Det skjedde rundt 08:00. Da ble det liv i glidelåsene i soveposene, folk harket og bar seg, snøt seg og ramlet ut av teltene.

Erling «Setesdalsmonsen» begynte på sin detchenjobb, dvs. sanke ved. Jeg bygde opp et frokostbål, fikk fyr og ble morgenkvistens fyrbøter og vannkokevakt. Folk vaklet ned fra teltene med trøtte tryner, merker etter oppblåsbare puter, glidelåser og en vond stein som lå akkurat under liggeunderlaget på helt feil sted. Stive og gamle menn, alle sammen. Men ingen – og da understrekes ingen – er ved dårlig mot, humør eller på annen måte yter galle mot omverdenen. I likhet med solen, så smiler hele bølingen sine tapre smil en tidlig morgenkvist.

>> Les mer


Dag 17 Kjemper mot myggen

Northwest Territories, Canada, Camp B?n, 1.8.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - Kjemper mot myggen

«Tundra Walkabout» har startet! En ny fase av ekspedisjonen er i gang! Bak oss ligger både late og stormfulle dager ved Sany Lake. Foran oss ligger ti dager med nøye avpassede etapper til fots på tundraen – og det beste er at været, ja, det stråler mot oss fra sin beste side akkurat nå! Skyfri himmel – strålende sol!

En natt med frost har igjen blitt til bakerovnmorgen i teltet her ute i heimassivene sørvest for Sandy Lake, midtveis til Snowdrifts nordre arm. Dette skal bli en bra dag!

Igår ble sekkene pakket og basecamp Zeb ble gjort klar for alenetilværelse i noen dager. Vi tok ned noen telt som ikke behøvde å stå i denne perioden. Lagertarpet ble sikret skikkelig så ikke vind og andre krefter kunne – eller ville – rive det med seg sånn uten videre. Andre ting ble pakket sirlig i bager heist opp i trærne slik at de havnet utenfor bjønnens umiddelbare rekkevidde. Dette er alltid en vanskelig jobb, for her er trærne lave; jeg vil ikke påstå at varene kom solid utenfor bjønnerekkevidde, men vi slo oss til ro med at dersom det var en liten bjørn eller for den sakens skyld en hare – da ville det gå bra!

Vi hadde opprinnelig en herlig plan om at sekkene skulle være lette og smidige på denne turen. Vi ønsket ikke noen gjentagelse av 2010. Da var sekkene tunge som bly. Det viste seg dog å være ganske vanskelig, for det er mye mat og mange ting som må med hvis man skal ut i ødemarken i nesten to uker. All mat må være med. Man må ha med seg remedier og bekledning for å takle ulykker, uvær og ymse annet. Da blir det vekt. Ingen tvil om det. Mens flere av deltakerenes sekker ble veid inn til oppunder og rett over tredve kilo, veide jeg min inn til oppunder 35 kilo. De ekstra kiloene jeg har, er jeg ganske sikker på skyldes alle de ekstra elektroniske duppedingsene jeg må ha med. Vi snakker ladere, solcellepaneler, laptop, satelittelefon mv.

>> Les mer


Dag 16 Tre av gutta på walkabout

Northwest Territories, Canada, Camp Zeb i Sandy Lakes vestende, 31.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - The av gutta p? walkabout

Idag var det dagen for det store depotløftet ut på tundraen. Takket være kvelden i forveien, var det ingen som stod opp tidlig. Ok, da; jeg var som vanlig oppe ved daggry og tok soloppstandelsen i nærmere øyesyn, ruslet ut, noterte meg at været ville bli ytterst vekslende og at jeg fremdeles ville få store utfordringer med å skaffe nok sol til å lade satelittelefonen.

Jeg gjorde noen forsøk på lading, men det skar seg. Den krever skarp og klar sol så det kan mates inn skikkelige munnfuller i batteriet. Slikt vær var det ikke i dag tidlig – og senere på dagen skulle jeg ut å gå. Dette var ikke helt bra, men slik er det; man får ikke til alt med en gang, men man gjør dyktige og ærlige forsøk! Det skal gå i orden. Men da må sola stå på og livet være varmt.

Åge var andre mann opp. Jeg satt i teltåpningen i bare zip-longs og overvåket livet i leir og på tundraen og hilste ham «hallo» idet han strøk ned mot matcampen. Herren var åpenbart tørst på kaffe. Det vistes lang vei; bålet måtte opp i Klara og kaffe produseres!

Med tiden var alle oppe og samlet rundt morgenbålet. Trøtte kvaler og ymse rare drømmer og middelaldrende menns mange nattlige utfordringer ble lagt på bordet og diskutert inngående og behørlig.

Den eneste som ikke dukket opp, var Jan Maurits. Han hadde fått ny sovepose dagen før, skal vites! Den kom på plass med Harald og Åges tundratransport og var en del av det tonnet remedier som ble dumpet på standen rett nordafor her. Det bør, i sakens sammenheng – og ikke minst for å yte historien rettferdighet – nevnes at Jan Maurits til nå har sovet i sitt «eskortetelt» med alle tilhørende naturlige og innlysende svakheter – hvilket er en riktig stor skam for miljøet på tundraen – i kun en enkelt jervenduk. Han hadde ikke med seg sovepose. Kun jervenduk. Og da snakker vi jervenduk fra tidlig nittitall, vel utsovd og utslitt og av typen «Sommerjerven – bør ikke brukes i andre sesonger» Det er klart at det blir kaldt inni en sånn en når tundranatten har begynt å tilby friske minusgrader.

>> Les mer


Dag 15 Harald og Åge landet med et brak

Northwest Territories, Canada, Camp Zeb i Sandy Lakes vestende, 30.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 -?ge og Harald landet med et brak

Harald og Åge landet med et brak på tundraen. Ikke det at de styrtet i sjøen, nei, det handler mer om at det evige og kontinuerlige strømmen av sus fra vindene gjennom de få og spinkle grankronene her ute på tundraen, ble brått og brutalt avbrutt og avklippet av en voldsomt fremmed dur her ute i villmarka: et fly!  Den spjæret luften med voldsom brutalitet – sivilisasjonen veltet innover heiene – den urørte naturen bevet under de fremmede vibrasjonene. For oss var det en antitese til den monotone og evige lyden fra trekroner, bekker og fugler i teigen; noe fremmed hadde inntatt de ytre utmarker. Sivilisasjonen var på en snarvisitt her ute i disse heier vi etterhvert hadde en følelse av å eie som vårt paradis.

Vi hadde ventet på dem. Vi har snakket om det i flere dager. Det skulle bli bra når de dukket opp. Vi visste det ville komme overraskelser. Dog ikke i form av mennesker, men i form av matrielt gods de ville bringe med seg. Alle var spente på hva som ville skjule seg i Haralds forundringspakke!

Det var Jan Maurits som hørte flyet først. Det var en fjern dur som raskt kom nærmere. Stillheten som kun eksisterer i forventningens rom detonerte som en bombe i den øredøvende støyen fra flyet der det kom inn fra vest i lav høyde. Vi hadde reist både redningsflagg og norske flagg for å markere hvor vi var, for vi var ikke der vi først hadde planlagt; opprinnelig «Camp Zeb» var jo vedtom og avvist av «Detschen», dvs. Vedmannen Erling. Han satte seg lukt på rompa på beachen og sa at her, nei, dette var ikke stedet hvor han ønsket å ødsle unødige kalorier.

Piloten så nok hvor vi var. Åge og Harald gjorde det ikke. Skal vi tro historiene fra flyet, så sov Harald liketil landing, hvorpå han var lei å vekke liketil han omsider slepte seg ut av flyet og klart mente at flyturen burde ha vart lenger slik at han fikk sovet ut. Åge derimot hadde kikket intenst ut av vinduet i fronten. De kjørte lite fly, så Åge hadde fått leke co-pilot uten at han egentlig var det. Piloten hadde visstnok sett flaggene våre. Ingen av de andre hadde gjort det. Så mye for redningsflagg. Det var Jan Maurits oransje «eskortetelt» de hadde sett der det velter opp i all sin glorete heselighet i et ellers balansert, grønt miljø. Om ikke annet, så var «plantasjeteltet» godt for noe. De oppdaget oss.

>> Les mer


Dag 14 Holder øynene åpne for ville dyr

Northwest Territories, Canada, Camp Zeb i Sandy Lakes vestende, 29.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Holder ?ynene ?pne for ville dyr

Det var med stor glede vi våknet idag og noterte oss at været var blitt meget bedre. Det småregnet, vinden hadde avtatt og vi så at skydekket var i ferd med å brytes opp. En dag i uvær fikk være nok, mente vi. Det er ikke for å lese bok vi er her i Canada – det er for å oppleve natur og villmark!

De fleste kom seg opp i rimelig tid idag. Klara fikk en tøff jobb med å levere vann til de seks mennene som både ba om vann til kaffe og vann til mat. Det gikk greit i motsetning til i går, hvor hun hadde latt grettenskapen gå alvorlig ut over Erling. - Ikke en gang papir brenner nå, utbrøt han der ute i kvelden i regnet og vinden mens vi lå i hi i teltene våre. Han var sulten, men måtte betakke seg med en Jegermeister i teltet i steden for havregrøt i magen. Slik kan det gå, og slik er det gjerne, her ute når villregnet øser ned og nordavinden står på likefra arktis. Det er kaldt og det er vått.

Etter frokost strøk jeg til heiene med hagla for å ta en kikk på ruta vi skulle gå innover om noen dager. Tundraen gikk i bølger innover i det uendelige. Innover der skal vi gå når vi legger depotet langt inne på tundraen. De utvalgte sjeler for denne turen er Erling «Setesdalsmonsen», Thomas og Christian. Det blir ikke store vekta eller store depotet, men det er en viktig handling; ruten vi skal gå er lang, landet er øde og hvis ulykka skulle ramme, er det greit å vite at det ikke er altfor mange kilometer til mat.

På turen innover så jeg et stort hi som åpenbart ikke har vært i bruk siden våren. Ellers var det få dyrespor. Jeg saumfarte eskerene. Jeg glodde i lyngen. De eneste dyrene, var dyrene i luften; fuglene harr allerede begynt å samle seg i flokker for å dra sydover mot varmere strøk. Det minner meg på at det ikke er lenge til kulda setter inn. I 2010 var det is i gryta på morgenen allerede 7. august.

>> Les mer


Dag 13 Kunne bare drømme om godværet

Northwest Territories, Canada, Camp Zeb i Sandy Lakes vestende, 28.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Kunne bare dr?mme om godv?ret

Regnet trommet mot teltet og vinden ulte. Plugger ble revet opp og livet var ikke akkurat som på Baktus Bay; nå tok naturen tilbake det den ga av godvær de siste dagen og øste tilbake med renter. Sjeldent har jeg opplevd maken til regn. Sjeldent har jeg ligget og nesten vært bekymret for teltets helse. Dette er vårt eneste hjem – det bør holde – ellers blir vi rimelig kalde og våte.

Den herlige kvelden ved leirbålet i går ble avbrutt av skybrudd. Vi trakk inn under screenteltet og håpet – som vanlig – på at dette nok ville gå over. Det varte ved og det varte ytterligere og enda mere ved. Vi kom til at det nok var kvelden etter en lang stund, takket for oss og krøp inn i teltene våre på haugen. Det skulle bli en natt hvor alle dyttet inn ørepropper og lot bjønn være bjønn og andre rovdyr likestå; støyen fra vinden som rev i teltene og regnet som fosset ned og endog penetrerte sømmer på nye telt, vel, det støyet så fælt at det ikke var noen vei utenom. Ørepropper på.

Det rant av dag. Det var Thomas fødselsdag. Min bror og jeg våknet tidlig. Vinden ulte fortsatt og regnet fosset ned i de samme bøttevise mengder. - Dette ser ut til å bli en dag i teltet, proklamerte min bror mens han la boken sin foran seg og begynte å lese. Jeg trakk i klærne, for jeg var noe bekymret for den matrielle tilstanden nede i matcampen. Hadde vi fremdeles kanoer eller lå de langt nede i Snowdrift allerede? Hadde vi over hodet noen leir, eller var bagasjetarp og screentent tatt av vinden og nå lagt ut på loppemarkedet i Yellowknife?

>> Les mer


Dag 12 Endelig nytt fra Canada

Northwest Territories, Canada, Camp Zeb i Sandy Lakes vestende, 27.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Endelig nytt fra CanadaIdag var det avreisedag fra paradisøya. Vi skulle forlate «Karius Island» og «Baktus Bay» midt i Sandy Lake. Foran oss lå en grei padledistanse helt mot vest, knappe 6-7 kilometer unna.

Været ville det annerledes. Vi hadde revet leir og pakket kanoene, men vinden tiltok irrevarslende og straks etter skjøt det skumtopper på de stadig større bølgene. Vi stirret ut over sjøen i vesterled og fant det lite fornuftig å legge i vei; sikkerheten må settes først – vi ville ikke ri på de bølgene i motvind vestover.

Så, vi ble liggende. Solen stekte og det var sydentemperaturer. Vi vasset rundt halvnakne, vi halvsov og småpratet om alt og ingenting. Den litt traurige ventingen ble kun avbrutt av den enkeltes turer opp på høyden for å se om vinden hadde roet seg.

Utpå ettermiddagen kom løya vi ventet på og la til sjøs. Årene gikk hurtig. Målet var klart; vi måtte komme så langt som mulig not waypoint Zeb som mulig før vinden eventuelt satte en stopper for videre ferd.

Det gikk sønnom Karius og over det største bassenget i Sandy Lake før vinden tiltok igjen. Da lå vi ved Langøya, en enorm esker som stiger majestetisk rett opp fra innsjøen. Vi valgte å fortsette sønnenfor denne øya og å trenge gjennom den smale og ofte grunne leden mellom øya og fastlandet. Blindleia begynte vi å kalle denne leden etter den noe mer kjente leia mellom Lillesand og Brekkestø på sørlandet i Norge. Jeg hadde vært noe betenkt mht til denne leden idet jeg trodde den muligens kunne være noe grunn. Ja visst, vi grunnstøtte både her og der, og da særlig i sundet der Langøya slutter i vest, men vi spratt ut av kanoene og halte disse over banker og steinrøyser til de igjen lå i god sjø.

Vi padlet over neste bassenf og frem mot Zeb i god fart. Det var noe tøff vind, men dette gikk bra. Vel fremme ved Zeb så vi derimot at dette ikke var egnet som leirplass. Her var ingen matte å slå opp teltene på. Her var ingen ved å fyre opp kaffe og middag med, Vi måtte finne et annet sted.

>> Les mer


Dag 11 Minner mer og mer om en charterferie

Northwest Territories, Canada, Karius Island i Sandy Lake, 26.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Minner mer og mer om en charterferieHeten satte tidlig inn over Sandy Lake idag. Det så ut til at vår siste dag her på paradisøya skulle bli likedan dagen i går; skyfri himmel, svak og sval vind og dirrende hete. Vi hilser naturligvis været velkommen etter vår kjølige oppstart på turen – Dette minner mer og mer om en charterferie på Mallorca, hevder Roy mens han strekker seg ut i sanden og øser på med rikelige mengder solkrem. Han mangler, mener jeg å se, kun en eller annen slags paraplydrink. Vannflaska er et skår i dette Mallorcabildet.

Vi er enige med Roy. Vi har egen, lang sandstrand med lunkent, deilig vann. Vi har egne fiskebanker rundt hele øya det bare er å høste rikelig av. Multene begynner å tyte frem bak steiner og busker. Det er ikke fritt for at vi gasser oss i alle disse naturens gaver.

Grizzly og ulv ser vi bare sporene etter. Elgen lusket forbi leiren i natt. Ulvesporene utenfor campen tror vi – uten å vite sikkert – er meget eldre. Breddene på fastlandet og på nordsiden av øya er fullstendig nedtråkket av ender. Over oss, nesten daglig, sirkler hvithodeørnen og utstøter sine karakteristiske skrik; mon tro om de tobeinte inntrengerene etterlater seg  godbiter som kan hentes til natten? Alt vi etterlater  åpent og tilgjengelig ute, blir spist av dyrene. Dyrene har vært her, helst Snowdrift-måkene, men kjempehodet til Peters gigantfisk, den tror jeg selveste ørnen tok?

Bak oss, nordover, bølger tundraen innover liketil himmel og land blir ett. Vi tok en tur innover der idag. Vi gikk noen kilometer i slentrende gange for å se og oppleve litt av de endeløse viddene. - Der, mot nord, går tundraen liketil de arktiske kyster og villreinens hjem, fortalte jeg. - I den retningen, mot øst, forsvinner tundraen ut i den iskalde Hudson Bay. Der er det til og med isbjørner! Det var, og er, eskimoenes land mens dette var – og er – indianerenes land. Mot vest ender tundraen i Rocky Mountains; de fjellene som ifølge enkelte forskere holder dalen de første indianerene i amerika fulgte.

>> Les mer


Dag 10 Håvet inn rekordfisk

Northwest Territories, Canada, Karius Island i Sandy Lake, 25.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - H?vet inn rekordfiskJeg har drømt om å sitte under en gran på tundraen, se ut over vannene, kjenne varmen og vinden, lukte luktene og høre på mine favorittlåter med Neil Young. Det gjorde jeg idag. Jeg følte meg rik på velvære; nyvasket, mett og uten andre planer enn å gjøre akkurat det som faller meg inn.

Livet her på denne øya er lett. Det er et paradis i godværet med egen lagune med sandbunn, sandstrand, ubegrenset med ved og masse fisk stimene rundt odder og langsmed strendene. Siden solen stod høyt og varmt idag, ble dette raskt til den store laugedagen. Vi vasket kropper og klær, badet og hadde det bra. Ut av prosessen kom det nye herremenn i villmarken! Vanntemperaturen steg i takt med solens løp over himmelen og de stadig økende temperaturene på land. Toppnoteringen ble +33c i skyggen under grana ved stranden. Grådig varmt. For varmt? Vi mistenker at gradestokken har feber og lyver idet vi på egen puls hevder å mene at temperaturen lå på rundt +25c. Det var, uansett hvordan man ser det – løgn eller ikke løgn; varmt nok!

Idag som i går ble det fisket. De store jaktrundene ble det dog lite av i varmen. Haren fikk hoppe i fred – som om den ikke hadde fått gjort det likevel med slike skikkede jegere etter seg ... Fisken beit dessverre dårlig idag, noe den derimot ikke gjorde i går.

Det begynte med at Thomas oppdaget krusninger i vannet helt inne ved kanoen som lå til strands. Det åpenbarte seg en kjempefinne plassert på en kjempekoloss som så ut til å kose seg i brenningen. Vi for til med fiskestenger og det utstyr vi måtte finne for godt, men fisken strøk naturligvis til sjøs igjen. Vi til å kaste – Peter likeså; men i motsetning til de andre fant han annen agn på førstekastet og rev med seg sokken til Roy som hang til tørk. Hele festen for gjennom luften en 25 meter før det landet med et kjempeplask. Det ble bannen og svoren fra den kanten idet han da tok det for gitt at fisken var fløyet og sjangsen tapt. Han tok et kjempekast til – uten sokk eller andre remedier – og BANG! Der satt den!

I det følgende minutter fikk både Peter og stanga hans og snøret kjørt seg noe alvorlig. Jeg stod klar med håven men erkjente raskt at den var for liten. Erling «Setesdalsmonsen» strøk til med en håv til. Etter meget antall minutter var kjempen – selveste «Baktus» - Kongen av Sandy Lake! - innen rekkevidde fra de to håver. Og dette ble kjempens bane. Peter pustet tungt. Det var en drøy og tøff jobb. I håven jeg bar bort til den slitne og stolte fisker, lå en Lake Trout på 7,4 kg. Det er den største han har trukket. Det er en ny diger fiskefinne i hatten!

>> Les mer


Dag 9 Ekspedisjonen ble værfast

Northwest Territories, Canada, Karius Island i Sandy Lake, 24.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - Ekspedisjonen ble v?rfastPå en måte har vi ligget værfast her på denne øya midt i Sandy Lake idag. Vi har ligget i camp – i den campen Thomas fremdeles Thomas sloss iherdig for at skal hete «Camp Marion»  mens vi andre fremdeles holder fast ved «Camp Karius» Jeg våknet tidlig idag som det super-a mennesket jeg er og så solen stå opp over tundraen. Været var strålende. Jeg var happy. Som vanlig, slik normalt er for super-a mennesker, så legger de seg igjen; det er ikke spesielt gøy å være oppe flere timer før de andre. Normalen for et super-a menneske er å stå opp for så å legge seg igjen – og dernest stå opp lenge etter alle de andre dødelige.

Så skjedde kun delvis idag. Etter nogen tid etter soloppgang våknet keg igjen – og da regnet det! Min bror var allerede våken og uttrykte bekymring for at dette ble et tradisjonellt «dagregn», dvs. at det kommer til å sildre ned hele dagen. Jeg stod opp, likeså gjorde Roy, og vi gikk ned for å sjekke om alt stod bra til nede i matcampen. Det gjorde det. Dernest gikk Roy tilbake til posen. Det gjorde ikke jeg. Isteden gikk jeg bort til teltet til tannlegen og Setesdalsmonsen og holdt et svare leven slik at de ikke fikk sove. Erling, høflig som han er, lot som han lyttet interessert, mens Jan Marutits – som er betydelig tøffere i trynet – vrengte på seg og gjorde det klart med kroppspråket at det ikke var tid for oppstandadelse. At det likevel var fånyttes, viste seg i det faktum at begge to var ute av posene og på beina i løpet av en tyve minutters tid. Oppdraget var utført. Dagen kunne begynne.

Å fyre bål i øspøse regnvær er naturligvis en historie for seg, men vi fikk nå fyrt opp og satt over svartkjelen så det ble vann til både kaffe og havregrøt. Det ble spist og vi tre, Erling, Jan Maurits og jeg var vel forlikte. Vi snakket om Robert Sørlies bragder i Iditarod, om Sigrid Ekran og andre helter i snøen. Etter noen kopper og mer prat i regnværet kom de øvrige medlemmer av bataljonen nedover lia fra Po-sletta oppe på Golanhøyden, dvs der vi har teltleiren. De fleste gryntet og så opp og likte ikke helt dette evige regnværet. Det var ikke riktig slik vi hadde ønsket at denne dagen skulle bli. Ideelt sett skulle det vært strålende vær med alle solcellepanelene oppe for lading av tærede battererier, på med virtuell badebukse (for ekte sådanne har vi ikke), påføring av Old Spice allroundsåpe, vasking av klær og annet strandliv. Slik ble det ikke.

>> Les mer


Dag 8 Har omdøpt campen til Camp Marion

Northwest Territories, Canada, Karius Island i Sandy Lake, 23.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - Har omd?pt campen til Camp MarionVillmarken er i ferd med å krype inn under huden. Vi har vært her ute jamt en uke, padlet i sjøen, tatt lengre turer på tundraen, dratt masse fisk og opplevd sene natterstimer ved leir bålet her ute i ødemarken. Man både hører og ser det – opplever det – at guttas adferd endres. Man blir mer oppmerksom på det som er rundt en, men på den samme tid mer vant til å være her ute. Likefullt; en uke er ingenting. Det er bare en teeser. Allikevel, det føles at naturen kryper nærmere – i likhet med mygg og knott. Det er en god følelse. Å finne roen med fiskestanga. Å la tiden gå på post med hagla mens man venter på haren som kanskje spretter forbi. Mens dagen går, samles inntrykk inn. Inntrykkene blir til ord rundt den tjukke granleggen som brenner på bålet. Buska svetter av kvae der den knitrer. Den brenner tilsynelatende evig. Gammel gran. Tundragran.

Vi padlet fra forrige camp utpå dagen idag. Det var lite ved der, så det var ingen blivendes plass. Vi strøk videre vestover, over bassenget fra Woe mot øya Karius. Der hadde vi plukket ut en bukt på øya, nå benevnt «Baktus Bay» og padlet innover. Vi fant raskt ut at her var det ved i store mengder. Oppå haugen, nå under navnet «Golanhøyden», fant vi et teppe av reinlav. Der skulle teltene settes opp. Intet er som å sovne inn på en seng av reinlav. Mykt og godt. Som en hjemlig madrass. Litt komf må man unne seg!

Det blir til at man er raskt på jakt og fiske etter at telt og fellesting er på plass, Roy og jeg kastet oss om og la ut på vill jakt etter en hare som sprang opp bak leiren. Roy til venstre. Jeg til høyre. Med ett gikk det opp for oss at min bror, Peter, fisket like rundt hjørnet. Etter først å ha slått fast det faktum og beregnet solide 45 graders sikkerhetsvinkler, fortsatte jakten. Vi sprang avgarde, men haren var altfor rask – kjapp i turingen – først under rota, deretter bak steinen. Roy fikk den på skuddhold, men den smatt unna. Jeg fikk den på skuddhold – men da også smatt den unna. Øya er ikke stor, så det kunne umulig bli en evig jakt. Det ble det likevel. Haren forsvant og Roy og jeg kom relativt slukøret tilbake. Skuffelsen ble ikke noe mindre da vi kom tilbake i camp og fant Peter med en kjempeørret i nevene. Det ble likevel god middag i aften!

>> Les mer


Dag 7 Ekspedisjonens mesterkokk

Northwest Territories, Canada, Camp Woe i Sandy Lake, 22.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Ekspedisjonens mesterkokkSå var avreisedagen fra basecamp øst i Sandy Lake kommet; vi skulle forlate den leiren vi hadde etablert nesten som et hjem de siste dagene. Vi likte oss her. Her kunne vi vært i mange uker. For andre som måtte drømme om en slik tur: øst i Sandy Lake kan anbefales. Det finnes knapt vakrere sted på jorden, vil jeg påstå.

Leiren ble revet og all fellesbagasje sirlig fordelt på kanoene. Det er klart at det dreier seg om en hel del. Vi er ikke en ekspedisjon med fokus på lett oppakning. Vi er her ute for å ha det bra, nyte livet og ikke lide på granbar eller bar bakke. Likefullt skulle det vise seg at det tilsynelatende tonnet av felles ting ble komprimert til en total masse som var mindre enn det vi hadde med på sist ekspedisjon hit inn i 2010. Det var oppløftende. Det betød at dette kunne fløtes over fjorden og ned elven!

Roy og Thomas var først ute på fjorden. Ville de flyte eller ville de synke – eller, viktigst; ville de makte å takle den stadig økende vinden som strøk vestfra over Sandy Lake? Det gikk bra. De kom seg over. Da var det ingen vei utenom, så min bror og jeg la utpå og deretter Jan Maurits og Erling, den velkjente «Setesdalsmonsen» - nå også kjent som «Detchen», dvs. Vedmannen. Kursen var noe uklar de første hundre meteterene i motvinden; vinden tok tak i både baug og akter og gjorde padlingen vi var vant til noe utdatert. Ny teknikk i sterk vind med tung last måtte finnes. Så ble gjort, og vi kom velberget og ikke minst helskinnet over til den andre siden av Sandy Lake. Deretter skulle vi følge nordbredden av innsjøen i det håp at vinden var svakere der siden den stod på fra nord – nordvest. Det viste seg å stemme, og padlingen gikk deretter meget bedre.

Ved det første stredet vi skulle passere gikk vi i land og fant ferske, flotte spor etter en mindre grizzlybjørn. Den hadde lukt retning mot vår gamle basecamp. Mon tro om den hadde fått ferten av oss og all vår fisk vi hadde gjort opp? I så fall var det bra vi nå var på tur! Kort tid etter fant vi nye spor lenger fremme. Dette av en ulv med åpenbart en valp eller ungulv i lag. Rett bortenfor disse igjen, fant vi ytterligere grizzlyspor. Det var åpenbart at det var liv i denne teigen! Det liker vi!

>> Les mer


Dag 6 En tøff opplevelse for alle

Northwest Territories, Canada, Sandy Lakes ?stende, 21.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - En t?ff opplevelse for alleDet har vært en stor dag. Å våkne opp i soveposen under tarpen med sjefsutsikt over Whitefish Lake, er alle gutters drøm. Rundt oss ligger den endeløse tundraen. Utenfor er førstemann opp og fyrer opp bålet. Det knitrer godt. Det er ikke lenge til den obligatoriske kaffen før forkosten.

Natten hadde vært en tøff opplevelse for alle. Vi har definitivt ikke blitt akklimatisert i forhold til myggen. I natt kom den for fullt. Det surret rundt posen i milliontall og all tilgjengelig hud ble gjennomboret. Selv hadde jeg en «nær årelating» opplevelse før jeg omsider fant ut at det var lurt å ha hatten med brem under myggnettingen slik at den ikke lå inntil huden. Erling, dvs. «Setesdalsmonsen», opplevde det samme, men i tillegg hadde han en voldsom utfordring i at soveposen hans er for bra – dvs. For varm. Ikke kunne han vrenge den av seg uten å lide  ubegripelige blodtap. Ikke hadde han flere klær å vrenge av seg heller. Han fant til slutt ut, i ren desperasjon, at den eneste muligheten måtte være å finne et sovested hvor myggmengden var redusert samtidig som vinden gjorde det noenlunde mer temperert. Et slikt sted fant han på eskeren like utenfor leiren. Slik sovnet vi alle. Undertiden skal det nevnes at Roy forflyttet seg ut av gapahuken lenger nedenfor der jeg lå litt senere på natten. Dette skyldtes ikke mygg og knott, men derimot det faktum at hans romkamerater produserte en hel del støy når de sov. Det ble for meget for Roy, så han forflyttet seg ut av camp med pose og liggeunderlag og overnattet et stykke nordafor leiren.

Turen tilbake fra Whitefish Lake til Sandy Lake gikk greit. Thomas og Christian – dvs jeg – ledet an i høyt tempo! De andre hang på, men det er klart at den eldre garde slet fælt med å holde følge. Vi måtte stadig ta pauser slik at de andre kunne innhente oss. Vi holdt til og med farten nede med vilje for ikke å gi dem veldig dårlig selvtillit. Det er slik vi likte å se det der vi ledet an og navigerte oss over heiene hjemover over tundraen. Det er klart de andre er uenige i disse vurderinger, men det var nu slik vi så det. Det skal likevel sies at Jan Maurits tok en blodig hevn ovenfor disse hovmodige ledestjerner der foran ved at han helt ubemerket – nesten feigt – gjennomførte en usett springmarsj mot slutten, hvorpå han passerte lederne foran like før ankomst camp. Han kalte det å ta en «nortug» Vi kaller det et alderdomstegn. Vi lar dem få det. Å ta fra eldre herrer ungdommen, det er ondt det, er Thomas og jeg samstemte om. Så, vi lot Jan Maurits bade i gleden over å komme først til camp, Vel forunt. Dessuten var det uansett en flott tur!

>> Les mer


Dag 5 Reiste til hjertet av tundraen

Northwest Territories, Canada, Whitefish Lakes vestende, 20.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - Reiste til hjertet av tundraenIdag var det dagen for vår første skikkelige utmarsj. Ok, det er ikke voldsomt lange turen vi skulle legge ut på, men likevel: det er en tur på litt over en mil med ryggsekker, våpen og fiskestang gjennom ukjent terreng. Å gå på tundraen byr alltid på overraskelser. Det finnes lange partier som er   enkle og lette, mens andre byr på tykke tjerr, blaute myrer og ufremkommelige, svære steinrøyser. Egentlig ikke ulikt norsk høyfjell – bare litt mer spennende fordi det er helt ukjent og fullstendig folketomt.

Vi pakket sekkene lett. Det handlet kun om å ta med seg det aller nødvendigste villmarksutstyr. Vi hadde besluttet at det ble å slå opp tarper i steden for telt. Dette for å spare vekt og gjøre turen enda mer behagelig. Å gå på tur med tung sekk er aldri veldig gøy. Det er også litt småsurt å tenke tilbake på turer hvor du etterhvert fikk følelsen av at du bar deg ihjel og egentlig ikke fikk det utbyttet av naturen du kanskje ønsket. Vi vil gjerne se og oppleve naturen. Derfor var lette sekker et must. Dette skulle bli en hyggelig og grei tur.

Vi strøk avgårde oppover åsene og satte kursen i østerled mot Whitefish Lake på sydegga av dalen mellom Sandy Lake og Whitefish Lake. Åsene bukter seg innover og man kan stort sett gå på tørr og fin tundra. Det likner på norsk høyfjell i høy og tørr sommersesong. De flate stekkene ble kun avbrutt av grunne daler som gikk i nord-sydlig retning. Disse har gjerne mindre elver og bekker i bunn sammen med relativt bløte myrer. Der nede surrer myggen i hopetall, så vi forserte disse så raskt vi kunne. Oppe på selve tundraen slet vi periodevis med store mengder blackflies. Flere av gutta ble ganske blodige i ansiktet – men: det hører med. Det er ikke farlig. Det ser bare sånn ut. Det hverken klør eller føles ille egentlig.

Underveis passerte vi det nordamerikanske vannskillet. Det var en litt selsom affære å vite at her, på denne siden, så renner alt vannet ut i Stillehavet mens der borte, der renner alt vannet ut i Atlanterhavet. Vi studerte terrenget og fant to små innsjøer som lå nær ved hverandre og så at den ene hadde utos vestover mens det andre hadde utos østover. Det er muligens vanskelig for enkelte å se det spennende i dette, men for oss – her langt inne på tundraen – var dette en spennende begivenhet.

>> Les mer


Dag 4 Må alltid vokte seg for bjørnen

Northwest Territories, Canada, Sandy Lakes ?stende, 19.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - M? alltid passe seg for bj?rnenDet har vært en fantastisk dag med skyfri himmel, svak vind og hele 27 varmegrader. Sandy Lake har ligget stille som et vakkert, innbydende og nypolert speil i hele dag. Det var slike dager vi drømte om i kalde norske vinternetter.

Vi våknet tidlig i morges alle mann. Det ble altfor varmt i posene inni teltene ettersom solen tok tak. Klokka var ikke mer enn syv da bølingen fant det ulevelig der inne. Det bar ut uansett om man var trøtt eller ikke. Det var duket for tropedag på tundraen!

Det ble tidlig bestemt at lauge – dvs. Kroppsvask – måtte tilhøre en av dagens gjøremål ved siden av alt det andre vi gjerne ville gjøre. Men først var det tradisjonell havregrøt med nøtter og brunt sukker som stod på menyen. Her ute er dette en fantastisk start på dagen; ingenting er som god og varm havregrøt med masse nøtter og brunt sukker. Det gir godt humør og masse energi å gå på ut over dagen!

Det var for tidlig med lauge etter frokost. Man trenger ikke å ha erfaring for å kjenne at vannet var kaldt. Det kreves derimot minst en gangs tidligere erfaring for å vite at innsjøer her på tundraen gjerne blir til varme kilder når klokka runder to på en dag med god solstek. Vi valgte derfor å vente. Å si vi valgte er å ta i. Ikke en kjeft ville uti isvannet. Greit vi kan gi uttrykk for å være tøffe. Det er vi ikke. Dette er en gjeng pingler på tundraen – ihvertfall hva angår viljestyrken til å gjennomføre lauge i småkaldt vann.

>> Les mer


Dag 3 Nådde ekspedisjonens første mål

Northwest Territories, Canada, Sandy Lakes ?stende, 18.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - N?dde ekspedisjonens f?rste m?lDet ble morgen på tundraen etter en lang og kald natt. Vi hadde lagt oss tidlig, for gårsdagen hadde vært både lang og begivenhetsrik. Natten hadde selv bydd på sterk vind og relativt kjølige forhold. At Jan Maurits hadde hengt en av bjønnebjellene på teltet vårt slik at den sang og ringte gjennom hele morgenkvisten, gjorde ikke søvnen meget bedre. Det hører til historien at han naturligvis hevder at han ikke hang bjellen der. Vi tror ham ikke. Vi har nok en alvorlig konflikt på gang her ute på tundraen.

Roy og Thomas var tidlig oppe i dag tidlig. De var spreke og klare og ryddet opp i leiren etter vindens herjinger. Etter nogen tid i fortsatt sterk vind, stadige regnbyger og temperaturer på en del under selv norsk sommertemperatur, gikk de likesågodt tilbake til posene; livet var ikke voldsomt verdt å leve der ute så tidlig på morgenen. Thomas setter jo pris på dette, for – slik Roy hevder – så har kokken vår nå blitt særdeles belest: han har kommet til side tre i billedboka si.

Peter og Christian – dvs. Jeg – var neste pulje ut i oppstandelsesprosessen. Vi kom oss helt ned til matcampen, fyrte opp bål og iverksatte tilvirkning av havregrøt, kaffe og annet som hører villmarksfrokosten til. Bål og røyk og utsikt til varm mat og kaffe satte åpenbart fart i resten av banden som kom rekendes en etter en utover den neste timen.

Været på tundraen, her ved bredden av Sandy Lake, er ikke voldsomt lett å forutse. Det skifter mellom strålende sol, regn, blåst og yr i løpet av minutter. Dette satte dog ikke noen stopper for vår planlagte utflukt denne dagen; vi skulle lete etter hytta til tundraens siste trapper av den gamle garde; Gus D'Aousts Toll Chack! Roy og Erling måtte derfor til verks i yr og regn med å sette sammen den siste kanoen. De burde nå ha fått teken på dette siden de allerede hadde satt sammen to i går. Tiden hopet seg dog opp og vi andre, som da satt og latet oss med beina på hver vår rot med hver vår kaffekopp, skjønte at noe var veldig galt her. Følgelig gikk vi opp for å inspisere. Vi fant plassen for tilvirkning av kanoer i full oppstandelse; gutta var ikke kar om å få satt denne greia sammen. Mannsterke trådte vi støttende til. Etter en del monteringsforsøk greide vi å få denne vanskelige saken til å spille på lag. Kanoen kom i orden. Kort etter var alle tre sjøsatt, vi hadde trukket i redningsvester, fiskestengene var med og haglene ladd for vandring i bjønneskau – dvs: vi kjører 1x rypehagl som varsling og 5 x slugs som dødbringende skudd ved full krise.

Vinden var sterk og vi hadde en veldig tøff jobb med bare å padle inn mot innosen til Sandy Lake. Vi rundet den siste sandbanken og strøk innover i smulere farvann. Kort tid etter la vi til ved bredden for å ta til fots. Som navigatør med kart, kompass og GPS tok jeg føringen innover slik at vi skulle komme oss til rett posisjon for teigen hvor vi regnet med at hytta hans lå, Vår beregning av posisjon er gjort med grunnlag i beskrivelser fra den gamle ringreven Tundra-Tom. Han har vært alle steder på tundraen. Også her. Så vi brukte hans beskrivelser som grunnlag.

>> Les mer


Dag 2 Kjempet i land den første fangsten i villmarka

Northwest Territories, Canada, Sandy Lakes ?stende, 17.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - Kjempet i land den f?rste fangsten i villmarkaFørste hele dag i villmarka begynte som forventet og fortsatte som forventet. Det er et eventyr hvor vi stopper og trekker pusten dypt for hver eneste åskam vi runder. Tundraen formelig velter ut i det enedeløse intet i nord, syd, øst og vest; den bare forsvinner ut i horisonten liketil himmel og jord blir til ett. Imellom der og her bølger den innover mellom små vann, tapre treklynger som klamrer seg til livet i det barske klimaet, lange, kritthvite eskere (=sandmorener) og forrevne steinklipper. Vi   tar turen utover i denne endeløsheten og føler en nesten ubehersket frihet; uansett hvor vi ser, så er det ingenting som forteller oss at her har det vært mennesker før oss. Uansett hvor vi går, så kikker vi spent etter alle spor: har ulven gått her? Er dette lort etter en bjønn? Har den gått her nylig – for bare noen timer siden, eller var det i går?

Peter er en uhelbredelig, sinnsykt lidenskapelig fisker. Gi ham et vann, en stang og nær sagt hva den enn skal være som sluk, så kan du være viss på at den – eller de fiskene – som måtte være der, de biter på nettopp hans sluk. Dette skjedde også idag. Kun kort tid etter hans fiskeekspedisjon tok til, så begynte jobben med å trekke inn en ilter 2.8 kilos ørret fra dypet av Sandy Lake. Jobben tok fem minutter før fisken måtte gi tapt for sin banemann og havnet i håven. Kort tid senere, noen hundre meter bortenfor, tok han nok en sværing. Denne gangen en 1.7 kilos ørret. Han var meget fornøyd og gliste fra øre til øre da han overlot de ferdig oppgjorte trofeene til sjefskokken Thomas. Her skulle det bli mat! Thomas var ikke mindre fornøyd – For meg er ferske og gode råvarer det viktigste og beste! En god middag er basert på gode råvarer, understreker han hele tiden. Vi har hørt den før men liksom egentlig trodd det var kokkeprat, men når vi ser hva han får til over grytene med disse varene og de små triksene han gjør, så er vi med på det. En god kokk får til ting med mat vi andre ikke får til. Så enkelt er det.

De andre gutta, dvs. Roy, Erling, Thomas, Jan Maurits og Christian la ut på miniekspedisjon mens Peter fisket. Vi trakk opp i høydene bak campen, satte mot syd før vi vendte rett øst i retning Whitefish Lake. Det var en flott tur hvor vi fant både ulvespor og ulvemøkk i ganske store mengder. Vi dro deretter ned mot elven som leder inn i Sandy Lake slik at Thomas fikk prøvet fisket. Det ble dessverre ingenting på ham der, men vi fant derimot en utgammel leirplass med gamle rester av ting man gjerne idag tar med seg. Vi fant det for godt å rydde unna og grave ned noen gamle hermetikkbokser og glasskår som lå spredd rundt. Dyr kan bli skadet av dette. Det ønsker ingen at skal skje.

Vi tok dessverre ikke turen til Gus D'Aousts hytte idag. Grunnen var rett og slett den at vi ikke hadde satt sammen kanoene i formiddag og heller ivret for en fottur i teigene rundt campen. Vi er dog alle samstemnte om at turen til Gus D'Aousts hytte skal gjøres i morgen. Vi er spente på om vi finner den innimellom haugene her. Det kan bli en utfordring, for det er mye tjerr og kratt i teigene rundt her ved innosen til Sandy Lake, men vi går på: hytta skal finnes!

>> Les mer


Dag 1 En utrolig vakker bit av verden

Northwest Territories, Canada, Sandy Lakes ?stende, 16.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition - En utrolig vakker bit av verdenVi er fremme ved østenden av Sandy Lake. Det er slutt på alle tegn til sivilisasjon. Ingen fly. Ingen bakgrunnsstøy. Vi hører kun det evige suset fra den enorme tundraen rundt oss. Vi har ankommet «the barren land» - landet menneskene ennå ikke har rørt.

Det har blitt kveld og natt etter en begivenhetsrik dag. Vi dro fra Yellowknife med sjøfly klokken 15:00. Turen tok en og en halv time og bød på mengder av turbulens i en stadig kraftigere vind. Erling «Setesdalsmonsen» Sagneskar slet tungt; han blir lett bilsyk. Vi kan underskrive på at den egenskapen egner seg dårlig i et lite sjøfly i sterk vind. - Kapteinen levde et farlig liv, hevdet han etterpå. Det var kun så vidt jeg greide å holde ting innabords. Undertiden skal det nevnes at det var flere om bord som ikke følte at magen var helt med. Om dette egentlig skyldtes mye turbulens eller at gjengen hadde feiret avmarsjen på både Wild Cat Cafe og Black Knight Cafe dagen før, vites ikke, men sannsynligheten er der.

Vel fremme ved Sandy Lake sirklet kapteinen rundt landingsstedet flere ganger. Det var høy sjø og litt vanskelige forhold. Vi nyttet tiden til å studere eskerene (= sandmorener) for å se om det var noen dyrespor der. Vi så flere av åpenbart store dyr. Roy oppdaget en flokk med moskus. Langsmed breddene padlet det små flokker med ender. Her var dyr. Vi gledet oss!

Kapteinen banket inn flyet i reversj opp på stranden slik at vi kunne komme i land med all bagasjen vår. Det var en kjempehaug. At fly kan løfte alt dette, i det minste så små fly, slutter aldri å imponere meg. Det viste seg raskt at stranden ikke var en kommende camp. Den lå definitivt ikke på le-siden; vinden stod inn og fylte det meste med sand, så Roy og jeg ladet våpnene og dro på rekognosering. Vi strøk over haugen bak stranden, opp på eskeren og fant en fin plass på andre siden. Der strakk reinlavsletta seg utover og formelig skrek at her var det fint å ligge. Kort tid etter fikk vi etablert en transportkjede fra stranden, opp lia og over eskeren slik at vi fikk flyttet all bagasjen dit. Jobben tok en snau time og var en kjekk oppstart på treningsleiren.

>> Les mer


Finn din egen polferd

Hurdal, 8.7.2013

Romerikes Blad - Sandy Lake Expedition 2013 - Finn din egen polferdBegrepet «ekspedisjon» gir voldsomme assosiasjoner. Det dreier seg om menneskelige, nesten uoverkommelige bragder; Livingstone gjennom det ukjente Afrika, Hillary og Norgays erobring av Mount Everest, Sverdrups fire år på Fram i canadisk arktis, Amundsens spektakulære erobring av Sydpolen og Ferdinand Magellans første jordomseiling. Det sier seg selv: de fleste føler vel at det å kalle turen sin en «ekspedisjon» kan være å ta litt vel mye i?

Like fullt er det svært mange som kaller turen sin dette uten at det dreier seg om å oppdage nye land, bli kjent med ukjente folkeslag eller å pådra seg en odds på 1 mot 139 i spørsmålet om ekspedisjonen kommer helskinnet fra dramatikken. De fleste som våger å kalle turen sin for «ekspedisjon» har ikke engang sultperioder der ute i felten – de fleste blir ikke alvorlig syke av dramatiske slangebitt - langt de fleste opplever ikke overfall av fiendtlige urinnbyggere, angrep fra sultne kondorer i Andesfjellene eller haiangrep i det strålende øyeblikket de finner Blackbeards skatt ved Dead Mans Chest i Karibia. I tillegg opplever svært mange langt greiere og mer realistiske mellommenneskelige relasjoner enn hva man skulle få inntrykk av på reality-tv. Like fullt er det svært få i etterkant som stiller spørsmålet: var dette egentlig en ekspedisjon?
 

>> Les mer

Nuntius CMS is delivered by Webnor